Snippen 6

Skrevet at Inger K. Stoll - mangeårig beboer i Snippen 6.

Snippen 6, 0566 Oslo. G.nr. b.nr: 227/358

(tidligere matr.no: 89.116 id da eiendommen lå i Aker Herred)

Sommer i Snippen 6

I dette skriver viser vi litt av historien til Rodeløkka, og i særdeleshet eiendommen Snippen 6. Det er skrevet av Inger Kristine Stoll i 2019. Kildehenvisninger vises fortløpende. Nyere informasjon er hentet fra egenerfaring. Bildene er tatt av Stoll med mindre annen kilde er oppgitt.

Rodeløkka – en smilerynke i byens ansikt

Rodeløkka er i dag kjent for den gamle trehusbebyggelse som vokste opp i en forstad til Christiania, før byutvidelsen i 1878.

Før Rodeløkka ble bebygd, tilhørte området Dælenengen gård i Aker kommune. Denne gården hadde tilhørt Mariakirkens prosti i Middelalderen. Dælenengen ble en del av Kristiania ved byutvidelsen i 1878.

Stiftsprost Frederik Rode kjøpte den østre delen av Dælenengen i 1854, og dette området ble kalt Rodeløkka etter eieren. Hovedbølet lå ved krysset av dagens Tromsøgata og Snippen (Kilde: Lokalhistoriewiki.no); der lå Rodes sommerhus, et trehus som var blitt flyttet fra Gjerpen i Telemark. Huset ble senere blant annet brukt til fruktlager og bananmodneri, og på 1980-tallet ble det flyttet til Langgata nr. 30 og rehabilitert av Karin Skallsjø.

Prost Rode solgte i 1859 området til Hans Olsen fra Vågå, og en stund het området Vågeby. Brødrene Vågå drev steinbrudd i Fjellgata. Vågå utparsellerte og solgte tomter til folk som utnyttet sjansen til å oppføre billige trehus her. På 1850-70-tallet kom innflyttere fra bygdene ned Trondheimsveien til Rodeløkka, Noen var kjøpmenn og vognmenn, de fleste var håndverkere og arbeidere. Mange av beboerne fikk arbeid i industrien langs Akerselva. Innflytterne satte opp trehus som mange hadde tatt med på hest og kjerre seg fra hjemplassen. Derfor er nesten ingen hus like på Rodeløkka. Det ble også bygd uthus, staller og små bedrifter på eiendommene. Således hadde f eks Snippen 6 ei smie. Mange brakte også med seg hester, kyr, griser og høns, men kommunale regler tillot ikke husdyrhold i byen og praksisen stoppet gradvis opp. Det var høns her på 1970-tallet

Da Rodeløkka ble innlemmet i Kristiania i 1878, ble det innført murtvang som ellers i byen. Dette satt en stopper for videre bygging av trehus på Rodeløkka, og grovt sett er det samme bebyggelse på Rodeløkka i dag som i 1880, med fortetting av nybygg. Hundre år senere ble de fleste bedriftene gradvis lagt ned, og mange uthus ble tatt i bruk som boligareal. Således er boligtettheten på Rodeløkka blitt større.

Rodeløkka forble et arbeiderstrøk, og utover 1900-tallet ble det oppfattet som et slumstrøk.

Oversiktsbilde over Rodeløkka ca 2009. Snippen 6 til høyre i bildet.

Bildet er hentet fra Rodeløkka Vel sitt nettsted.

I 1932 vedtok Kommunen saneringsplaner for Rodeløkka, og rivningstrusselen førte til at mange huseiere unnlot å vedlikeholde husene siden de likevel skulle saneres, det vil si rives, og dette førte til ytterligere forslumming. På grunn av saneringsplanene var det få beboere som kjøpte hus og grunn på Rodeløkka mellom 1932 og 1974. Oppkjøpere var stort sett Kommunen, OBOS og entreprenørfirmaer som ønsket å eie grunn når sanering skulle gjennomføres, og som leide ut de gamle boligene de eide mens de ventet på saneringsvedtak.

Saneringsplanene ble delvis gjennomført; blokker ble bygd i randområdene i øst i Trondheimsveien, i nord langs Dælenenggata og i sør med Sofienberghjemmet.

Andre verdenskrig satt en stopper for ytterlige riveplaner, og etter krigen satset Kommunen på nybygging i drabantbyene. Derfor ble ikke saneringen av Rodeløkka realisert. I 1968 ga imidlertid Formannskapet i Oslo OBOS i oppdrag å komme opp med forslag til sanering, og i1972 la F.S. Platou fram planprinsipper for Rodeløkka. Disse viste at bare en liten del av trehusbebyggelsen ville bestå (søndre del av Fjellgata og Langgata samt Gamle Snippen) slik foreslått av Byantikvaren. Planprinsippene viste to-tre alternativer hvor mesteparten av løkka skulle rives og erstattes med blokker, og noen steder med rekkehus.

Dette førte til beboeraksjoner, ledet an av henholdsvis Aksjonsutvalget for bevaring av Rodeløkka (eller Grunneierforeningen som det også ble kalt), ledet av Randi Spenningsby, og Rodeløkka Leierboerforening, ledet av Magnhild Johansen. De fleste av medlemmene i Aksjonsutvalget var grunneiere som hadde bodd på Rodeløkka hele sitt liv, noen i flere generasjoner. Leieboerforeningens medlemmer var yngre og eldre beboere som hadde bodd på Rodeløkka hele sitt liv samt mange innflyttere, deriblant arkitekter og samfunnsvitere som ble aktive i beboeraksjonene.

Som ledd i kampen mot rasering gikk mange til direkte aksjon for å bedre bomiljøet og husene på løkka. Saneringstrusselen ble trosset ved å pusse opp fasader på dugnad. Noen av husene ble pusset opp og utstyrt med moderne sanitærinstallasjoner. Dessuten kjempet man mot andre forslummingstrekk som tomme leiligheter og bruksendringer fra bolig til kontor og lager. Husokkupasjoner tok sted. Det ble også holdt demonstrasjonstog mot Kommunens saneringsplaner, og folkemøter hvor politikere og kommuneansatte ble "stilt til veggs" for saneringsplanene. Fru Spenningsby satt seg ned i Rådhuset, med matpakke og termos, og ventet til Ordføreren hadde tid til å møte henne. Fortidsminneforeningen og Selskapet for Oslo Byes Vel bidro med finansiell støtte. Alt dette bidro til å påvirke folkeopinionen og kommunepolitikerne til å gå inn for bevaring, og et saneringsvedtak ble politisk umulig. Aksjonene ble kronet med seier, og i 1977 vedtok Bystyret at flesteparten av de gjenværende trehusene skulle bevares. Det bodde ca. 930 personer på løkka i 1974.

Rodeløkka ble regulert til byggeområde for boliger og spesialområde for bevaring i henhold til reguleringsbestemmelse S-2255 av 28.7.1977 og S-2562 datert 20.10.198. I henhold til disse ble det bl.a. bygget nye rekkehus "av oppsluttende karakter" i byggeområdet for boliger. Disse ble ferdigstilt i 1984.

Velduftende roser i Snippen 6

I de gamle trehusene ble det gjennomført en omfattende rehabilitering, en prosess som hadde startet før 1974, men som nå fikk "full trøkk". Kommunen tilbød gratis arkitektbistand i forbindelse med rehabiliteringen, og Husbanken ga billige lån dersom man holdt seg innenfor deres areal- og standardnormer. Svært mye av rehabiliteringen ble gjort som egeninnsats og på dugnadsbasis. Det var vanskelig å få tak i egnete byggematerialer fordi rehabilitering av gamle hus ennå ikke var blitt gjengs. Dette førte til at panel, vinduer, lister osv måtte spesialbestilles, noe som fordyret oppussingen. Det var også lite kunnskap om rehabilitering av gamle hus, og det ble utarbeidet en egen "Rehabiliteringshåndboka". Som ledd i "Bymiljøkampanjen 80/81" utarbeidet arkitekt Erik Rømcke "Håndbok for eiere av eldre hus", basert på blant annet erfaringene fra Rodeløkka.

Den 14.12.88 (S-3026) ble det igjen vedtatt endret reguleringsplan med regulerings-bestemmelser for deler av trehusbebyggelsen av Rodeløkka. Feltene som nå var bebygd med rekkehus "av oppsluttende karakter" ble omregulert til spesialområde – bevaring (bolig), og det ble foretatt en oppdatering av øvrig regulering innenfor Rodeløkkaplanen. Videre het det at "bygningene avmerket som bevaringsverdige tillates ombygd, påbygd eller modernisert under forutsetning av at eksteriøret beholdes uendret, føres tilbake til det opprinnelige utseende, eller gis en annen utforming tilpasset det bevaringsverdige miljøet". 137 av trehusene i området ble erklært verneverdige i 1988.

Aksjonsutvalget (1992) og Leieboerforeningen ble lagt ned, og Rodeløkka Vel ble mer sentralt. Vellet er i dag en aktiv forening med entusiastiske medlemmer som driver en rekke forskjellige aktiviteter med base i Grendehuset i Tromsøgata 22b, se Vellets hjemmeside www.rodelokkavel.no.

Aftenposten av 15.12.992 hadde et intervju med Randi Spenningsby, leder, og Gerd Evensen, sekretær, da Aksjonsutvalget for bevaring av Rodeløkka ble lagt ned. Her følger utdrag av intervjuet:

"Randi Spenningsby gikk fra hus til hus, banket på og fremla sitt syn. Hun fikk trommet sammen til et møte. Hun leide meningshetshuset på Rodeløkka og engasjerte teatermaler Christoffersen fra Kampen som innleder. Og folk ble grepet av hans flammende innlegg. Fra byplankontoret kom byplansjef Erik Rolfsen og arkitekt Trøiem, begge var positive til bevaring. Slik ble Aksjonsutvalget dannet, den 17. februar 1969. Fru Randi Spenningsby ble den selvfølgelige leder. Hun satte mot i alle. Vi må tro på det vi driver med, sa hun. Da begynte snøballen å rulle.

Det skulle gå seks lange og tunge år med massiv motstand fra mange hold, ikke minst fra saneringssjefen i byen og OBOS, forteller Gerd Evensen. Hun berømmer fru Spenningsby som oppsøkte de forskjellige kommunale kontorer, og la saken frem for byens ordfører. Og hos Albert Nordengen fikk hun gehør. Hun kunne dra tilbake til Aksjonsutvalget med nye impulser. Bygningsrådet, bystyret, byantikvaren og fortidsminnneforeningen ble bombardert med brev. Det begynte å lysne.

Det var først og fremst to rabaldermøter som snudde stemningen. Først i Ingeniørenes Hus i november 1969, arrangert av Oslo Byes Vel, Oslo Arkitektforening og Fortidsminneforeningen. På dette møtet la studentene ved Arkitekthøyskolen frem sin hovedfagsoppgave om rehabilitering av Rodeløkka. Spontant bifall. Arkitekt Truls Thorenfeldt ved skolen var en sann venn av Rodeløkka.

Gerd Evensen forteller om et møte den 15. februar 1973. Da inviterte saneringssjef Hjortaas grunneiere og leieboere på Rodeløkka for å høre planene for bydelen. Møtelokalet var fylt til trengsel. Befolkningen på Rodeløkka tok klar avstand fra forslaget om riving og gikk enstemmig inn for alternativ C – bevare alle gode hus og boliger som kunne rehabiliteres. Dette møtet ble helt avgjørende for utfallet, slik at bevaring av Rodeløkka ble vedtatt i Oslo bystyre i møter den 24. og 29. april 1975.

Men Aksjonsutvalget fortsatte sin virksomhet av frykt for "tilbakefall" fra motstandernes side. Men nå grep bevaringstanken om seg. Den 27.10.1992 vedtok Grunneierforeningen å legge ned, og aktiva ble overført til Rodeløkka Vel. Etter 24 år er det slutt på kampen.

Både Randi Spenningsby og Gerd Evensen er glad for at de engasjerte seg for bydelen. Mye er blitt forandret – tidligere var det mange butikker på Rodeløkka, nå er det få tilbake. Gerd Evensen husker da hun som liten pike måtte dra til en bondegård ved Carl Berners plass for å hente melk. Et to liters spann bar hun hjem om morgenen før hun gikk på skolen, melken kostet 28 øre literen. Det er ikke så lenge siden de siste grisene og hønene på Rodeløkka ble slaktet. Og nå er det mange mennesker som kunne tenke seg å overta et gammelt trehus på Rodeløkka."

Det er verdt å fremheve et spesielt dokument som ble publisert i 1974 på Forlaget Novus: "Rehabiliter hele Rodeløkka. Innstilling fra Rodeløkka Leieboerforening juni 1974". Innstillingen (boka) er skrevet av Magnar Johansen, Harald Engelstad og Jan Løchstøer, som var aktive i kampen for bevaring av Rodeløkka. Innstillingen ville "belyse reguleringen av Rodeløkka fra så mange sider som mulig overfor Oslo Kommune". De foretok en grundig spørreundersøkelse på løkka for å kunne "gi en beskrivelse og dokumentasjon av befolkningsmessige, sosiale og til dels tekniske forhold på Rodeløkka. Videre skulle undersøkelsen gi et bilde av beboernes behov, bo-ønsker og økonomiske muligheter, holdninger til strøket m.m." Resultatet skulle brukes til å informere kommunepolitikere, beboere og andre for å få til byfornyelse på beboernes egne premisser. Dette er et grundig og solid dokument som gir et godt bilde av situasjonen på løkka i 1974 og før, altså før rehabiliteringen kom i gang for alvor.

Vi skal ikke her gå inn på alle konsekvensene av rehabiliteringen for Rodeløkka, men kan oppsummere med at det verken ble rehabilitering av hele Rodeløkka, eller på alle beboernes premisser.

• Etter 1974 er det revet trehus i randsonene i sør, øst og vest til fordel for nybygging av boligblokker. Som en kuriositet kan nevnes at Rodeløkka Vel har hatt en flerårig dialog med Kommunen og tomteeier for å få til bevaring av Trondheimsveien 88, det eneste trehuset som er bevart ut mot Trondheimsveien.
• Mange boere ble "sanert vekk" til nye blokker i randsonen av Rodeløkka eller til kommunale boliger andre steder. Mange hadde ikke ressurser til å påta seg en omfattende rehabilitering til "30-års standard" som var kravet for å få Husbanklån.

Snippen

Snippen i vårskrud. Bildet er hentet fra Google Maps

Fra loftet i Snippen 6 nordover til Snippen 8a og 8b, 10 og 12

Snippen het tidligere Damstrædet. Gaten skiftet navn til Snippen, på 1860- eller 1870-tallet. På tegninger i 1901 fra Plan- og Bygningsetaten står begge gatenavn oppført.

Den del av Verksgata som lå mellom Tromsøgata og Rathkes gate ble i 1984 omdøpt til Snippen. Navneskiftet ble gjort i forbindelse med at Hospitset i Snippen 2 ble revet og erstattet med en boligblokk i tre, og at den tidligere "vedatomta" på nordsiden av Verksgata og trafostasjonen ble bebygd med rekkehusene som står der i dag. Vi snakker således om Gamle Snippen (husnr. 1, 3, 5, 7, 9, 11, 13, 4, 6, 8a, 8b, 10 og12), og Ny-Snippen (husnr. 2, 17 a-b, 10 a-f, 21 a-k, 23 a-k og 25 a-d).

• I Hospitset bodde bl a Jukan som var en kjent flammesluker i by'n. Han flyttet til en av de nye blokkene mot Trondheimsveien da Hospitset ble revet.
• Rolf Enersen drev Brenselsentralen, og på den store tomta ble det sagd og hogd ved og lagret ved, koks, kull og brenselsolje. Alle kjente Enersen og hunden hans Bamse.

Brenselsentralen i Verksgata med Rodeløkka politistasjon bak til høyre, ca. 1976.
Foto: Arild Normann, hentet fra Rodeløkka Vels nettsted.

I Gamle Snippen var det i 1974 fortsatt noen aktive bedrifter igjen så som kaffebrenneri i nr. 13, snekkerversted i nr. 10, pumpefabrikk i nr. 8. Det var våningshus på alle eiendommer unntatt Snippen 8 som var pumpefabrikk og lager. Bare Snippen 4 og 6 hadde eiere som bodde i huset, henholdsvis toller Clemetsen i nr. 4 og familiemedlemmer Holth i nr. 6. Øvrige boliger ble leid ut av Kommunen, OBOS og enkelte private eiere.

Toller Clemetsen står i Verksgata med Snippen i bakgrunnen, ca 1976.
Foto: Arild Normann. Hentet fra Rodeløkka Vels nettsted.

Gata var belagt med grus og jord. Kommunen overlot ansvaret for drift og vedlikehold av gata til beboerne midt på 80-tallet. I 1986 fikk vi asfaltert Gamle Snippen etter at beboerne selv hadde gjort grunnarbeidene. Vidar Lensebakken i Snippen 12 med god hjelp av Arve Sagbakken i nr. 7 sørget for asfalteringen. I dag er det to veilag som drifter henholdsvis Gamle Snippen og Ny-Snippen. På møte 10.6.1986 ble det vedtatt parkeringsforbud i hele Gamle Snippen, og dette gjelder fortsatt. I Gamle Snippen er det gatefest hvert år på andre lørdag i juni.

Sør for Snippen 4 er den lille trekant-tomta nå leid ut fra Kommunen til et lite hage-parsell samvirke.

Snippen 6

Vår i Snippen 6 – Pinseliljer og tulipaner, rhododendron og krokus

Eiere

1877 og før:Smed Hans Jacobsen. (I befaringsnotat fra 1964 oppgis at Jacobsen hadde hatt branntakst på eiendommen i 1875 i forbindelse med forsikring, og at branntakst også var innhentet i 1869).

1892:Vognmann Stange.

1912:L.A. Ødegaard.

1964:Gustava Holth.

29.4.1974: Søren og Gustava Holths arvinger* skjøter og overdrar eiendommen til Hans Jacob Neumann og Inger Kristine Stoll, med ideelle halvparter.

Sept. 1976: Hans Jacob Neumann skjøter og overdrar sin ideelle halvpart til Leiv Ellingsen.

1.7.1978: Leiv Ellingsen overdrar og skjøter sin ideelle halvpart til Leif Petter Olaussen. (Leiv Ellingsen kjøper Snippen 4.)

1978 – 2020: Inger Kristine Stoll og Leif Petter Olaussen.

*Da vi overtok eiendommen i 1974, eide hver av de fire arvingene (eller ektefelle) Holth en leilighet hver. Josef og Anna Holth ble boende i andre etasje i murhuset til 1977 eller1978 og Helga Holth bodde i første etasje i murhuset til 1978.

Dagliljer, Stokkroser & Prydløk

Historikk

1848

På tegninger fra Bygningskontrollen datert 9.11.1901, sak 105-1901, står det at eiendommen ble stadfestet som "bebygget Grund" i 1848 og 1863. Det er grunn til å anta at murbygningen ble oppført midt på 1800-tallet. Den ble oppført i mur, i motsetning til de fleste andre bygninger i området, fordi den inneholdt ei smie. Eiendommens første bygg var således ei smie med tilstøtende kammers. Senere, trolig da smia ble flyttet til en egen bygning sør på tomta, ble murhusets andre etasje bygget, og hele murhuset ble våningshus. De to byggetrinnene er trolig også forklaringen på at etasjehøyden i første etasje bare er på ca. 220 cm, mens andre etasje har takhøyde ca. 252 – 266 cm.

Hagen i Snippen 6 i vinterskrud, med engel

"Bebyggelsen i Snippen 6 er svært sammensatt, og det er noe usikkert når de ulike bygningene er oppført. Murbygningen antas å være fra ca. 1850, mens trebygningen som omslutter denne i en hesteskoform, er oppført mellom 1871 og 1875. Trehusbygningen i to etasjer er oppført i panelt bindingsverk. Uthusbebyggelsen er delvis fra 1800-tallet og delvis fra vårt århundre" (uttalelse fra Byantikvaren 10.12.97).

1875

I et dokument funnet i Bygningskontrollen, skrevet i 1964 i forbindelse med en befaring trolig i anledning eierskifte, står skrevet (rekkefølgen på opplysningene er noe endret):

"Arkivutskrifter, branntakster etc:

Brandtaxtprot. 6. Løbe No. 116 id. Fol. 111. Aar 1875 den 25. Mai blev ifølge Forlangende af Smed Hans Jacobsens Brandtaxt hold paa hans Eiendom Løbe No. 116 litra id? af Dæleneng. Matr.No. 3 i Damstrædet paa Rodeløkken, sidste Gang forsikret 18. Novbr. 1871 og opført i Beregningen under No. 317. Forretningen bestyredes etc. (Lensmand Nandrup og de underskrevne faste Taxationsmænd).

Hvorda: Eieren var tilstede og oplyste, at han siden sidste Taxt ar opført en Tilbygning af Træ likesom han i den ældre Bygning har gjort endell Forandringer. Han begjærede det Hele forsikret taxeret. Derefter blev besigtiget og taxeret.

1. en Vaaningsbygning i 2 Etager af 1/1 Steens Muur, utvendig pudset, tækket med Bord og Steen med udovergaaende Tag med Tagrender paa den ene Side, 12 Alen langt, 8 ½ Alen bred, 10 ¼ Alen høi indeholdende i 1ste Etage 1 Værelse, Kjøkken med fast Bænk samt Smedie med Esse, i 2den Etage 2 Værelser og Kjøkken med fast Bænk og fast Skap. Over Bygningen Loft, hvor der er lagt Gulv. I denne Bygningen findes 1 dobbelt Dør og 7 enkelte Døre, 7 Vinduer, 2 mindre do., 2 Kakkelovne og 2 Konfurer (40 Spd.) Txt....................................................................................................................... 940.
2. en Tilbygning til No. 1, som omgiver denne Bygning No. 1 som en Hestesko.

Tilbygningen som er 21 Alen lang og i nordre Ende 6 Alen bred og i søndre 10 Alen bred samt 9 Alen høi, er opført deels af udvendig panelet Bindingsværk, deels af Planker, er tækket med Bord og Steen og indeholder Gang i 1ste Etage med Trappe til 2den Etage og Gang i 2den do., 4 Værelser og 2 Kjøkkener med faste Bænke og Skabe. 3 Værelser ere udvendig beslaaede med Pap og tapetserede mendens 1 Værelse og begge Kjøkkener udvendig ere panelede og malede. Her er 6 Fag Vinduer, 2 mindre do., 1 dobbelt Dør, 6 enkelte Døre, 4 Kakkelovne, 4 Konfurer (60 Spd. Den udvendige Paneling er grundet. Taxt920

hvoraf for Grundmuren 50 Spd..

1. En Bindingsværks og udvendig panelet og malet Udhuus-bygninge i 2 Etager indeholdende 1 Rum i hver Etage med tilsammen 6 Borddøre, tækket med Bord og Steen. 8 ½ Alen lang, 3 ¼ Alen bred og 6 Alen høi. Taxt 40

En Privetbygning af udvendig panelet og malet Bindingsværk, tækket med Bord og Steen, 3 Alen lang, 2 Alen bred, 3 Alen høi, indeholdende 2 Rum med 2 Døre. Under grundmuret Binge. Hvoraf for Grundmuren 15 Spd. Taxt 20

1920

Skriver nitten Hundrede og tyve Species.

Samtlige Bygninger er sammenhængende. Afstand fra No. 2 til Lars Pedersens Huus i Vest er 1 ½ Alen, fra No. 1 til Snedker Christophersens Huus i Øst er 22 Alen. No. 3 er sammenhængende med Slagter

Caspersens Huus i Syd. Ligger forresten i en Gruppe af Bygninger og henhører til Kjøbstadsafdelingen.

Ildstederne befandtes forsvarlige. Eieren havde Intet at Bemærke."

1877

Smed Hans Jacobsen fikk avholdt oppmåling av eiendommen i forbindelse med utvidelse av grensene for Kjøbstaden Christiania.

1901

Tegninger fra 1901 viser grunnriss av våningshuset og smia i Snippen 6. Denne rom- og bygningsinndelingen er beholdt den dag i dag, men noen av funksjonene til bygningene/ rommene er endret. I 1901 besto boligmassen av en leilighet i hver etasje i murhuset, to ettroms leiligheter med felles kjøkken i trebygningens andre etasje mens det i trebygningens første etasje var verksted, kjøkken og stue/sov. Vi fikk høre at det på et tidspunkt også hadde bodd folk i det innerste rommet på loftet.

• Eieren i 1901 var vognmann Stange. Naboen i nord var smed Andersen, og i sør var naboen Arnesen. Naboene i vest var henholdsvis Pedersen og Hellesen i Langgata 9 og Gulbrandsen i Langgata 7.

Smia ble flyttet fra hovedbygningen i mur til egen bygning i tre mot sør, etter 1875 og før 1901. Den var i bruk i mange år, trolig over hundre år. Fru Clemetsen i Snippen 4 klagde på bruk av smia som lå mot hennes eiendom, og anla sak rundt 1940. Hun klagde igjen rett er frigjøringen, men smia ble drevet videre i det små (Kilde: Helga Holth). Da vi kjøpte eiendommen i 1974, var noe smieutstyr fortsatt i smia: esse, belg, ambolt, boremaskin og verktøy. Alt unntatt essa (som lå i smias sørvestre hjørne) og litt verktøy ble gitt til Teknisk Museum i 1986. Vi har beholdt noen gjenstander i et lite "museum".

Grunnrisset i Snippen 6 er stort sett bevart siden 1901

Planløsning kjeller og loft i Snippen 6

1931 Kjeller

Sak 105-1901 viser at det var krypekjeller under murhuset (ca. ½ meter høy). I følge beboer Helga Holth ble det i 1931 gravd ut i nåværende høyde i kjelleren under det meste av murhuset, og det ble lagt nye gulv i første etasje. Det ble etablert bryggerhus i kjelleren. Vedfyrt bryggerpanne var i bruk til ca. 1978. Klær ble tørket på snorer på loftet eller ute.

I 1931 ble det også lagt nytt gulv i trehusets første etasje mot sør da det gamle gulvet var råttent, og beboere hadde fått tuberkulose.

1932

• Helga Holth og mannen flyttet inn i 1. etasje i murbygningen: entré, kammers og stue. Under krigen ble stua leid ut. Leiligheten var stort sett uforandret fram til 1978.

1964

I ovennevnte dokument fra 1964 beskrives bygningsmassen som følger (våningshuset i tre i to etasjer mot vest er uteglemt):

1. "To-etages pusset bygning tekket med krum tegl. 3 vindus-akser på østfasaden. Vinduene har 2 rammer med 3 ruter i høyden. I etageskillet er et trukket profil. På sydgavlen er to utbygg, et lite panelt vindfang foran inngangen til 1ste etage og et platekledd trappehus med adkomst til 2. etage. På nordgavlen dessuten et 2 etages utbygg, 1 akse, kledd med faspanel og tekket med krum tegl.*
2. Langs eiendomsgrensen i syd, en mindre rekke med enetages sidebygninger, kledd med forskjellige typer høvlet panel og taket tekket henholdsvis med krum tegl og sink bølgeplater. 2 inngangspartier, hvert bestående av dør flankert av smale vinduer. Den vestre del tjener av og til fremdeles som smie.
3. Mot vest en to-etages lav skjul- og dobygning kledd med vekselpanel med rundstaff og tekket med sink bølgeplater.

Eiendommens vedlikehold til dels dårlig.

Signert: Jac. Nandrup. B. Olsen. J. Christophersen. Arnesen. H. Olsen."

Vann og avløp

Det er usikkert når vann og avløp ble installert. Det var opprinnelig en vannpost på østsiden av smia. I 1974 hadde tre av leilighetene i huset kaldt vann, mens leiligheten i andre etasje i murhuset hadde installert kaldt- og varmtvann på kjøkkenet.

Sak 105-1901 viser en plan for avløp på eiendommen. Det ble planlagt og gjennomført å legge avløpsrør fra våningshuset. Det ble også planlagt å legge avløpsrør fra planlagt bryggerhus og WC på smias vestside ned til kummen i nåværende garasje, men bryggerhuset og WC ble ikke bygget, og avløpsrør ble derfor heller ikke lagt der. – Bryggerhuset ble som nevnt, bygget i 1931 under murhuset, og WC ble lagt inn i huset i 1980, se nedenfor.

Firmaet Vanntapsanalyse gjorde i 2010 et lytteforsøk for å finne vannledningstraseen til huset. Den går i ei rett linje fra kummen i garasjen til punktet i kjelleren der vannledningen kommer opp. I rapporten fra Vanntapsanalyse vedlegges et dokument av 3.11.27 fra Oslo Vann- og kloakkvesen som viser at stoppekran og anboring lå samme sted i 1927 som i dag.

Det ble lagt inn varmt- og kaldt vann med oppvaskbenk og dusj i begge leilighetene i trehuset i 1974. Leiligheten i murhusets andre etasje hadde da varmt- og kaldtvann i kjøkkenet, mens leiligheten i murhusets første etasje bare hadde kaldt vann.

Fyring med ved og koks

Det var tidligere ved- og koksovner i alle rom i huset samt i smia og i kjelleren. Da vi overtok i 1974, var det fem ildsteder i Snippen 6:

• I smia
• I kjelleren i bryggerhuset
• Ovn i hver etasje i stuene i murhuset
• Ovn i andre etasje i trehusets nordlige rom.

Bortsett fra i smia, var alle ildstedene i bruk i 1974. Ovnsfyring i kjelleren og rommene nord i trehuset ble avviklet ca. 1980. Jernrøret som er bevart i spisestua i andre etasje vitner om gammel fyringspraksis. I dag er det vedovn i hver av stuene i murhuset. Disse ovnene er rentbrennende peisovner med konveksjonsvarme.

Snippen 6 i 1974

1976 – 1981 Byfornyelse og omfattende rehabilitering

Oslo Kommune v/Byplankontoret finansierte arkitektbistand til rehabilitering på Rodeløkka.

Arkitekt Erik Rømcke foretok tilstandsvurdering og oppmåling i Snippen 6. Han tegnet forslag til forbedret inngangsparti, og han tegnet inn to leiligheter med en horisontal deling av huset. Inngangspartiet ble bygget som foreslått, mens de to leilighetene ble utformet forskjellig fra Rømckes forslag. I perioden 1979 - 1981 ble det gjennomført omfattende rehabilitering, finansiert med lån fra Husbanken:

• Murhuset ble pusset opp utvendig i 1980, og utvendig panel på trehuset ble revet, og nytt panel satt opp etter isolering og vindtetting utvendig. Alle ytre vegger ble malt.
• Yttertak ble lagt om,
• Det ble satt inn nye vinduer i hele huset. De nye vinduene hadde samme utseende som tidligere, men enkle vinduer ble erstattet med doble koblede vinduer.
• Fire leiligheter ble slått sammen til to, (registrert som Snippen 6, henholdsvis H0101 og H0201).
• Det ble tilleggs isolert med steinull- og glavamatter mellom 2.etasje og loftet i trebygningen.
• Alt elektrisk anlegg og røropplegg ble revet og nytt satt inn. Elektrikerarbeider ble utført av Elektrofagmannen, mens rørleggerarbeidet ble gjort av rørleggermester Per B. Frantzen.
• Begge leiligheter fikk bad.
• Gulvvarme ble lagt i bad og gang i 1. etasje i stor leilighet.
• Utedoen ble avviklet i 1980 da vi fikk satt inn WC i to de to leilighetene slik de står i dag. Inntil 1980 kom Renholdsetaten ukentlig og tømte dobøttene.
• Lysthuset som sto mellom garasjen og smia ble revet da det var helt falleferdig.

Vi fikk godkjent tegning for å gjenoppbygge lysthuset, men av økonomiske grunner ble dette ikke gjort. Arealet brukes til sykkelparkering, tørkestativ, hageredskap og strøsand om vinteren.

1986

• Garasje, smie og uthus ble revet og bygd opp igjen med sammen utseende som tidligere. Veranda ble oppført i 2. etasje. Eletriske arbeider ble utført av Elektrotjenesten A/S.
• Soverom i 1. etasje i stor leilighet ble utvidet med ca. 6 m2.

1987

• Det gamle taket over trebygningen (takets vestside) ble revet. Nye takbjelker, taktro, og papp ble lagt. Snøfanger ble montert. Arbeide ble utført av Polar Bygg AS v/Mauri Ylönen.

2002

• Soverom og kjøkken i liten leilighet ble totalrenovert:
  • Alle ytterveggene på soverom og kjøkken ble isolert.
  • Det ble lagt gulvvarme og HTH innredning. Elektrikerarbeid ble utført av Centrum Elektriske AS, og rørleggerarbeid av Brødrene Amundsen.

2003

• Komplett overspenningsvern på hovedkurs og for begge leiligheter montert av Gnisten Installasjon as.

2010

• 26.3. ble det holdt oppmåling av eiendomsgrensen mot Snippen 8 i forbindelse med nybygg av to boliger i Snippen 8, ref Matrikkelbrev av 21.4.2010, saksnr. 201000974-12 hos Plan- og bygningsetaten.

2012

• Stikkprøvekontroll av elektrisk anlegg i liten leilighet, avdekket ingen feil eller mangler. Rapport 31.10.2012 fra Infratek.

2013

• Trehusets yttervegg mot nord, 1. etasje, ble panelt om, i forbindelse med oppføring av to nye boliger i Snippen 8.

2014

• Måling av radon i inneluft. Det ble ikke påvist for høye radonverdier eller behov for tiltak. Rapport 24.4.2014 fra Landauer Nordic.

2016

• Dusjkabinett ble lagt inn i bad i stor leilighet. Arbeidet ble utført av Søstrene Amundsen Rørleggerbedrift AS.

2017

• Veggen på trehusets sørvegg ble panelt om, og det ble montert markise. Panelet på trehuset er spesialbestilt, sist gang fra Terje Johansen, 2280 Gjesåsen.
• Fasaden på murhuset ble pusset opp. Alle ytre vegger og vinduer på hele huset og uthus ble malt.
• Denne sommeren ble det montert stålpipe inni skorsteinspipa i murhuset. Plan- og bygningsetaten (Feiervesenet) har godkjent det utførte arbeidet, som ble gjennomført av Buskerud Pipeservice.

Oppsummert er det gjort mange oppgraderinger og mye vedlikehold av huset de siste 40 årene, men de synlige endringene beskjedne:

Innvendig

• Ved sammenslåingen av fire leiligheter til to, ble en del av rommenes funksjoner endret, men selve rominndelingen, rommenes størrelse og vegger er stort sett beholdt.
• Originale veggpaneler er bevart i stue og spisestue i 2. etasje, og delvis i himlinger i begge leilighetene samt i toalettet i stor leilighet.
• Loft og kjeller er uforandret.

Utvendige endringer

• Soverom i stor leilighet i første etasje mot sør er utvidet med ca. 6 m² (dels til erstatning for uthus).
• Uthusene mot vest hadde tidligere to etasjer. Nå er de på én etasje med veranda over. Verandaens murvegg mot Langgata har samme høyde som tidligere uthus' andre etasje (krav fra Byantikvaren).
• Utedoer og lysthuset er revet.

Nåværende eiere, Olaussen og Stoll, har i forbindelse med rehabilitering fra 1978 frem til i dag, søkt å bevare bygningenes opprinnelige karakter både utvendig og innvendig. Dette har vært mulig fordi det var gjort svært få endringer etter 1900. Hus, uthus og hage har derfor i stor grad fått beholde sitt opprinnelige preg.

De fleste vinduene har to rammer med tre vinduer hver slik de opprinnelig så ut, men enkle vinduer ble erstattet med doble koblede vinduer. Vinduene i trebygningens nordøstre del, har en annen stil, Jugendstil. Det skyldes nok at de ble satt inn en gang i første halvdel av 1900-tallet.

Vi har valgt å beholde nettinggjerde rundt eiendommen fordi det, så langt vi vet, alltid har vært det, trolig fordi det opprinnelige, og lenge, var smeder som eide eiendommen. Murhuset og gjerdet vitner om den særegne virksomheten som satte sitt preg på eiendommens opprinnelige utforming, og som vi har ønsket å videreføre.

Hagen Plenen har omtrent samme utforming som tidligere, men den er noe utvidet mot sør fordi vi rev et stort tørkestativ vi ikke hadde behov for. I hagen har vi velduftende vekster som roser, syriner og kaprifol, og velsmakene vekster som epler, plommer, rips, solbær, markjordbær og druer. Vi er medlem av Rodeløkka vindruedyrkeres samvirke.