Tale til velets 25-årsjubileum i 1978

Av Trygve Gulbrandsen, beboer i Fjellgata 11 i årene 1933-1981.

Det er rart, men blir man litt til års og begynner å snakke om gamle dage, så heter det seg at man går i barndommen. Men når det gjelder Rodeløkka vil jeg gå litt tilbake, men kalle det ungdommen!

En vårdag i 1913 tok jeg Rodeløkkatrikken nederst i Vika, og kom til endestasjonen i Verksgata ved Freia. Ingen vanskelighet med å finne Fjellgata, jeg skulle til min onkel som bodde i nr 39. Det er søndag, stille og fredelig.

Jeg hører barnelek og musikklåter. Blir fengslet av de små hus, til dels langt tilbaketrukket fra gaten, men omgitt av bjerketrær og blomster og hvite stakitter.

Oppe i nr 39 blir det riktig folksomt. Onkel hadde like- godt innredet til både sønner og døtre, her bodde 3 om ikke 4 familier. Ja her låt det både fra trekkspill, fiolin og piano, men fremfor alt duftet det av fersk suppe.


Trygve Gulbrandsen med kona Randi og sønnen Trygve på gullbryllupsdagen i 1979 i hagen i Fjellgata 11.

En 17-åring i kongens klær og med en daglønn på 10 øre, med tynn kaffe eller the, og små- sukker som pålegg, ja er det noe rart at man kom i feststemning!!

Men det var jo Rodeløkka jeg skulle snakke om. Jo her var det idyll. Bak de mange små hvite havegjerder, ser en små velstelte hus med hauer og trær, innimellom småbutikker, småindustri, smier og hestetrafikk. På denne tid var ikke Dælenenggaten utbygd, et stort område nordenfor var åpent beiteland. Ja tror det eller ei, men midt i Fjellgata, nærmere bestemt i nr 22, hadde de kuer, og i flere av husene hester, høns og kaniner. Men fremfor alt haver og blomster. En landsgutt måtte bli glad i Rodeløkka!!

Årene går. Ja, mange !En høstdag like før jul i 1927. Det er i Brooklyn, hos venner blir jeg presentert for en ung dame som heter Randi, og hun forteller meg at hun er født og oppvokst på Rodeløkka, nærmere bestemt nr 11 i Fjellgata. Randi blev ikke lite overrasket at jeg så nøyaktig kunne beskrive hennes hjemsted.

Vel, bekjentskapet blev til ekteskap og farskap. Tiderne i Amerika var ikke å rope hurra for. Rodeløkka lokket !

Randi ville hjem, fikk henne av gårde først, tilslutt er jeg ogsaa tilbake på kjente trakter. Riktignok med en god del forandringer, dog like fredelig og idyllisk. Og årene går.

1940: Tyske soldater marsjerer i Karl Johans gate. Norge er okkupert og blir det for hele 5 år. Disse 5 årene blir for Rodeløkka noe skjebnesvangre. Det er køer for alt. Matspørsmålet blir prekært. Havene blir mer til nyttevekster fremfor blomster. Løv til kaninfor og kaffeerstatning er i skuddet. De små pene husene begynner delvis å skrante, et visst forfall gjør seg gjeld- ende.

1945: Okkupasjonen er slutt og gleden over freden og friheten er overveldende. Nye år pas- serer, ny politikk gjør seg gjeldende. Nå skal Rodeløkka raseres. Blokkbebygges sies det og forfallet øker. Uvissheten om hvordan det skal gå med Rodeløkka er et stadig samtaleemne.

Foreningen Oslo har følere ute for å danne Velforeninger i lokale bydeler. En arbeidsgruppe med Olav Michelsen som formann hadde i denne forbindelse sammenkalt en del grundeiere og interesserte på Rodeløkka til å danne et Vel. Møtet blev holdt i Bånd og Lissas lokaler (Bånd- og lissefabrikken) den 8/12-1953. Møtet blev svært vellykket. Rodeløkka Vel var et faktum.

De følgende år hadde Vellet mange oppgaver å arbeide med, kanskje mest gatelys, trikk eller bussforbindelser, nogen blomsterarrangementer, 17. maitog for de aller minste, sommerturer og engasjement i lokale forbedringer. Men raseringen truer ! Og går nærmest upåaktet frem. En flerhet av tomtene går over i kommunens og OBOS' eie, og blir enda mindre vedlikeholdt !!

Så skjer det noget. En forholdsvis ny grundeier tar initiativet til å sammenkalle til et grundeier- møte for å danne et aksjonsutvalg til å arbeide for Rodeløkkas bevaring og bekjempelse av rasering og blokkbebyggelse. Når jeg har sagt forholdsvis ny grundeier gjør jeg oppmerksom på at det fremdeles i denne sal sitter grundeiere med mer end 100 års eie av sine tomter.

Den nye grundeiers navn er fru Spenningsby! La oss gi henne en solid håndklapp for hennes og hennes medarbeideres utrettelige arbeide.

Jeg er en utrettelig leser av Det Beste. I oktober-utgaven av 1978, side 46, er en fortelling fra Paris med overskrift «La gamle hus få leve». Fortellingen er et skoleeksempel på hva aksjonsutvalget, og jeg tillater meg også å nevne Leietakerforeningen, har forårsaket for å stoppe sanering og rasering av Rodeløkka. I denne perioden kom Rodeløkka Vel i 2den rekke, blev mer en selskapelig sammenkomst blant de eldre. Medlemstallet skrumpet inn, dødsfall og fraflytting gjorde seg gjeldende. En kom i tanker om å oppløse hele Vellet. Vår daværende formann Eugen Engebretsen hadde etter mange års gjenvalg gått trett. Situasjonen var ikke bra.

Det gikk slik til at fru Spenningsby fikk nyss om dette. På et tillyst møte i Vellet troppet hun opp med en flerhet av nye interesserte, og det beste av alt, unge mennesker som meldte seg inn som medlemmer. Rodeløkka Vel blev som en fugl Føniks. Det nye styret med herr Sevaldsen som formann, fru Spenningsby som viseformann og unge krefter ellers i styret gjør at vi i dag kan feire 25års dagen for Vellets stiftelse.

Jeg retter på de eldres vegne en inderlig takk til det nye styret og håper at etter hvert som aksjonsutvalgets arbeid kommer til en avslutning, at det går opp i Rodeløkka Vel som en enhet.Jeg har en bønn til det nye styret. Prøv å bekjempe tendensen til de nye metallgjerder ! La oss få de gamle stakittene tilbake. Og glem ikke Prost Rodes oprindelige første hus på Rodeløkka.

Talen er levert til Rodeløkka Vel i 2008 av talerens sønn, Trygve Gulbrandsen i Fjellgata 11.



«Velet har sitt virkeområde på det sentrale Rodeløkka, som avgrenses av Helgesensgate i sør, Dælenenggata i nord, Trondheimsveien i øst og Gøteborggata i vest.» Bli medlem! Lei velhuset!

Rodeløkka Vel
Tromsøgata 22 B
0565 Oslo

Stiftet: 08.12.1953
Org. nr: 892 041 822

Rodeløkka Vel på Facebook

Diverse linker

Hjem » Historisk » Tale til velets 25-årsjubileum i 1978