Svenskekongen, Moses, Muhammed og Jesus i bydelen

av Alf Folmer

Det var en gang svenskekongen Oscar II spiste grøt på Rodeløkka, jødene fikk et stykke jord til evig eie, og muslimene plantet ti moskeer mellom bydelens to kirker.

Jeg gikk på Sofienberg skole på Rodeløkka. Det var i 1920- og 30-åra. I øverste etasje holdt skolens tannlege til. Fra tannlegestolen var det utsikt mot Petrus kirke (i dag Sofienberg kirke). Når jeg satt i stolen, så jeg bare tårnet på kirken. Det var en plage.

Idet tannlegen skulle begynne, viste han meg boret. Holdt det foran øynene mine med et sadistisk blikk som sa: - Nå skal du få igjen for at du ikke børster tennene!

Langt der borte, bakenfor den runde tannlegeborkula, så jeg tårnet på Petrus kirke. På toppen var det også en kule. Så begynte tannlegen å trampe på bormaskinen, akkurat som på en symaskin. Når han boret, rista det i hele hodet med en ubeskrivelig smerte. Jeg skulle konfirmeres 1935 i kirken. Det var en ny plage. Når jeg ikke kunne leksa fra Det nye testamentet og de ti bud, ble den meget gamle sognepresten Hans Thiis Leganger sint. Han hadde sett at jeg og en kamerat hadde vært inne i kirkegårdens gamle likhus og klatret over til jødekirkegården. Han tok meg i øret og dro meg inn i sakristiet. Her fikk jeg eder så det lyste.

- Hva ska de bli av deg? Du har ikke noe å gjøre hos jødene, de er hedninger, de er ikke kristne mennesker … Presten var av den gamle skolen, kirkelig ortodoks, som mente at alle utenfor kirken var hedninger. Siden åpnet han døra og slengte meg ut. Men den 1. desember 1935 ble jeg konfirmert. Av sognepresten sjøl fikk jeg Det nye testamentet og av min bestemor Bibelen. Det beste med konfirmasjonen var at jeg fikk et fotoapparat som presang av mine foreldre.

LØKKA BLIR KIRKEGÅRD
Før i tiden var plassen der kirken ligger, bare ei stor løkke, uten noe bestemt navn. Løkka var idyllisk, med en frodig bekk som rant ned mot Lakkegata. I 1799 kjøpte den rike Jacob Nielsen hele løkka. Han betydde meget for Norge. 1 1814 representerte han Christiania i frigjøringsverket på Eidsvoll. Som forretningsmann spekulerte han, ble ruinert og døde i 1822.

Hans kone Sophie, måtte låne penger for å beholde løkka. Hun ville ikke ha navnet etter sin mann. I panteboka brukte hun pikenavnet Berg. Sophie var en meget bestemt kvinne og ble snart kjent på hele østkanten. Folk begynte å kalle løkka for Sophienbergløkka. Hun eide den i åtte år, og i 1830 solgte hun den til grosserer Niels Rosenberg. Hans kone hette også Sophie. Da mannen døde, overtok hun løkka.

I 1857 trengte byen en hjelpekirkegård, og Sophie trengte penger. Hun solgte hele løkka til kommunen. På 75 000 kvadratmeter ble det plass til mange graver. Løkka ble Christianias nye hovedkirkegård. Kommunen startet med å plante kastanjetrær, som står der fremdeles. Mellom trærne ble det rader av gravplasser.
I årenes løp hadde mange jøder innvandret til byen. De hadde ikke egen gravplass. Etter mange vanskeligheter fikk jødene i 1869 kjøpe et lite stykke på 671 kvadratmeter

KIRKEN MED MANGE NAVN
Men ennå fantes ingen kirke inntil byens største kirkegård. Etter tjue år, i 1877, begynte man å bygge en stor mursteinskirke. Den ble plassert høyt oppe på en fjellknaus. Kirken skulle hete Nazareth, ble det bestemt.

Kirken var tegnet av den kjente danske arkitekten Jacob Wilhelm Nordan. Men den ble feilorientert. Ifølge tradisjonen skal koret være mot øst. Her ble det mot nord. Kirken er treskipet og typisk sen 1800-tall i dårlig nygotikk med romanske innslag. Under denne del av århundret ble det i Christiania bygget mange stygge kirker i murstein.

Men presteskapet syntes kirken var pen. Ved innvielsen 5. oktober 1877 kom alle biskopene fra hele Norge. I prosesjon slet de for å komme opp den bratte bakken til kirken. Først gikk biskop Carl Peter Parelius Essendrop. Alle biskopene var kledd i lange, vide drakter. Noen var helt hvitkledde, andre sortkledde. Flere bar på store kors, skinnende som gull. Alle hadde bispekraver, det så ut som om biskophodene lå på store hvite fat.

Rundt omkring sto fattigfolk fra hele Rodeløkka og Grünerløkka tause og så på det merkelige følget som under klokkeklang forsvant inn i kirken. Inne i den fullsatte kirken satt tusen mennesker, de fleste prominent øvrighet fra Christiania. Biskop Essendrops innvielsetale og preken var så formfullendt og tankerik at den senere ble regnet som et stykke norsk litteratur. Biskopen er Den norske kirkes kanskje betydeligste retoriker, politiker og personlighet. Som norsk statsråd var han ofte gjest på slottet når svenskekongen var i Christiania.

Men etter kirkens helliggjørelse og avsluttende orgelmusikk begynte biskopene å trette om dens navn. Essendrop og noen andre biskoper likte ikke navnet Nazareth. Det ble til slutt bestemt at navnet måtte endres til Paulus.

Seks år senere, i 1883, bygde man Sofienberg allmueskole på kirkegårdens østre side inntil Trondheimsveien. Det ble en mastodontskole tegnet av arkitekt N. Thomassen. Slik var det den gang. En skole skulle utstråle autoritet. Disiplin var viktig for å få barna lydige. Under slutten av forrige århundre økte befolkningen på Rodeløkka, og ikke minst på Grünerløkka. Det ble behov for en ny kirke. I 1892 ble det bygget en ved Birkelunden.

Nå bestemte man at kirken ved Birkelunden skulle bytte navn med den på Rodeløkka og hete Paulus. Man mente at kirken på Rodeløkka var den største, rommeligste og høyeste, og ettersom den lå på en klippe, måtte den få navnet «Petrus» - som på gresk betyr nettopp «klippe». Kort sagt: Profeten Petrus var klippen som herren ville bygge sin menighet på (Matt. 16.18). Man mente att kirken på berget skulle gi menneskene fast forankring i Gud og Jesus og trygghet i livet. Så ble det navnet Petrus (i noen sammenhenger kalles den Petri).

Kirken ved Birkelunden fikk overta navnet Paulus. Men folk ble forvirret, forvekslet ofte navnene Paulus og Petrus. Mange gikk ofte til feil kirke. Petrus kirke beholdt navnet helt til 1962. Da fikk den sitt fjerde navn, Sofienberg kirke. Og nå er det meningen at det atter skal bli Petrus. Det er bra det går an å flytte på navnet i stedet for bygget.

SVENSKEKONGEN SPISER GRØT
Det fortelles at selveste Kong Oscar II besøkte Rodeløkka og kirken der. Det skal ha skjedd en gang i 1890-91. Kongen var minst én gang om året i Christiania. Anledningen var da å hente sin store apanasje, holde hov, la seg informere om «kungens stad» og synes for «brödrafolket».

Av en eller annen grunn ble svenskekongen invitert av menighetens sogneprest Daniel Smith Thrap på «representasjonsgrøt». Svenskekongen var god venn med den gamle biskopen B. Essendrop. Kongen ville snakke med sogneprest Thrap bl.a. om Bjørnson nye bok Paa Guds veie, en omdiskutert sosial roman. (Thrap og Bjørnson kjente hverandre).

Kongen og sognepresten møttes i det gamle menighetshuset på Rodeløkka. Det lå den gang i Verksgaten 6. Thrap hadde meget å fortelle. Som 13 år gammel gutt var han med sin far og besøkte den syke Wergeland og siden med på begravelsen. Thrap har skrevet norsk kirke- historie og var drivende i Schreudermissionen. Alt dette interesserte svenskekongen.
Fra menighetshuset hadde kongen fin utsikt over den store kirkegården og kirken som med sin enorme størrelse dominerte over Rodeløkkas små trehus. Kongen ble imponert og takket ja da presten innbød til et besøk i kirken. De gikk til fots fra menighetshuset. Da de kom til jødegravlunden og svenskekongen fikk se gravsteinene, stoppet han.

Den ortodokse presten mente at jødene var hedninger, men fortalte den interesserte kongen om jødenes situasjon i Christiania. Kongen fortalte at det i broderlandet Sverige bodde over 4000 jøder. Presten viste ikke hvor mange som bodde i Norge (men det var 214 i Norge og 136 i Christiania, mange på Grünerløkka).

Presten og svenskekongen fortsatte og svingte opp bakken til kirken. Inne i kirken beundret kongen altertavlen som forestiller Jesus på korset, malt av Otto Sinding. Etter et kort besøk fortsatte det kongelige følget med hest og vogn til Trondheimsveien og videre til det kongelige slott. Etter svenskekongens grøtbesøk døptes denne delen av Rodeløkka til «Grøtdalen».

Da kirken hadde 50-årsjubileum den 9. oktober 1927, kom Kong Håkon til Petrus kirke. Da var gatene og bakken opp til kirken omkranset av folk fra hele Oslo.

Det fantes et annet kongelig innslag i bydelen. I Sofienberggata 15 på hjørnet av Toftes gate, sydvest for kirkegården, lå Dronning Louises barneasyl. (Dronningen var gift med Kong Carl XV, som var Sveriges og Norges konge. Etter Kong Carl ble broren, Oscar II, konge, kongeparet Carl og Louise fikk en datter de ga navnet Louise, som ble dronning i Danmark. Hun fødte en sønn, Prins Carl, som ble Kong Håkon VII av Norge.)

Dronning Louise, opprinnelig fra Holland, var meget sosialt interessert. Hun fikk se elendigheten og fattigdommen på østkanten, fattige arbeiderfamilier som ikke kunne ta hånd om sine barn. Både mann og kone måtte arbeide. Forferdelige boligrønner og fyll. Filantrop som dronningen var, innviet hun 5. august 1864 et barneasyl i Markveien 57. Brukseier Grüner skjenket tomten til asylbygget. Her fikk arbeidende kvinner levere barna fra tidlig morgen og ha dem der til sen kveld. Dronningen selv kunne plutselig komme på besøk for å inspisere virksomheten.

I 1900 ble asylet flyttet til Sofienberggata 15. Asylet fikk senere navnet «Dronning Louises dagskole for barn».

KIRKEGÅRDEN SOM LEKEPLASS
Da jeg vokste opp på Rodeløkka, var hele kirkegården full av graver. Store og små gravsteiner med små, hvite marmorduer som så ned på dem som lå under jord. Det var obelisker og store jernkors. Mange av gravene var innrammet med gjerder av støpejern. Her var spennende å leke gjemsel. På høsten kastet vi gutter kastanjer på folk som gikk på gaten, og vi gjemte oss bak steinene. Verst var det når vi sparket fotball på Sofienberg skole og ballen fløy over til kirkegården. Da var det å lete mellom hekker, blomster og gravsteiner. Vi ble jaget av en sint vaktmester som ofte klaget til skolens strenge overlærer Berg.

Men det var ett område på kirkegården som vi aldri våget oss inn på. Ved nordsiden av kirken på hjørnet av Helgesensgate er et lite inngjerdet område. Det er jødenes gravplass. Grav- steinene har en merkelig skrift som ingen av oss gutter kunne lese. Plassen virket fremmed. Ved inngangen er en jernport med en stjerne med seks pigger. Porten var låst. En gang våget jeg å klatre over for å se de merkelige gravsteinene med navn som Werchechowsky, Zender- owitsch og Meirovitch og noe kludd som var umulig å forstå.

I 1852 kom den første jøden, Abraham Vollman til Norge. Han bosatte seg i Christiania. Etter hvert fant flere jøder et fristed i Norge. De fleste bosatte seg i Christiania. I de første årene hadde ikke jødene egen gravplass. Først i 1869 fikk jødene i Christiania etter mange vanske- ligheter kjøpe den 671 kvadratmeter lille gravplassen på Sofienberg av kommunen for 600 kroner. Det var mange penger den gangen. - Det var mye som var uklart med kjøpet. Jordstykket ble ikke oppmålt, og det ble heller ikke utstedt skjøte. Gravplassen ble liggende tom i 16 år. Men jødene fikk gjennomført at gravlunden skulle være «til evig eie for israelistiske trosbekjennere».

Første begravelsen på Sofienbergs jødiske gravlund fant sted så sent som 1885. De første som ble begravd, var den ett år gamle piken Elsa Sarah Prager og den like gamle gutten David de Lemon. Begge barna døde 13. januar.

EN OND TID
Under min skoletid på Sofienberg skole var jøden Salomon Schacht min klassekamerat. Vi bodde nær hverandre. Gikk i følge til skolen og ble kamerater i guttedagene. Jeg var ofte i hans hjem, lærte litt om jødisk tro og tradisjon. Forsto ikke riktig at sabbaten var så viktig, at lørdag var jødenes helligdag, og at sabbaten begynte allerede fredag kveld.

Hjemme hos Salomon var det ingen som arbeidet på lørdag. Det var han som fortalte meg at stjernen på kirkegårdsporten er Davidstjernen, jødenes religiøse symbol, og at skriften på gravstenene er hebraisk. Som jøde var Salomon fritatt fra skolens religionsundervisning. I stedet fikk han undervisning i synagogen nede i Calmeyergaten.

Så kom krigen. Den 26. november 1942 sto Salomons mor Olga en tidlig morgen i tussmørket bak disken i den lille tobakksforretningen i Gøteborggata 38. Salomon og hans brødre Adolf og Harry var inne i leiligheten. Plutselig sto to fra kriminalpolitiet i døra, og beordret at familien skulle pakke det viktigste. De skulle til en forlegning i Norge og snart få komme hjem igjen. Utenfor ventet en lastebil med en betjent fra statspolitiet, en hirdmann og en fra Germanske SS-Norge.

Det var bare å stenge forretningen og hjemmet og klatre opp på lasteplanet. Her var flere jøder som hadde blitt hentet av statspolitiet og norske nazister. Lastebilen med transport av jøder kjørte av gårde mot brygga. Jødene begynte å bli urolige, forsøkte trøste hverandre. De skulle få komme hjem igjen, var de lovet.

Uten å vite det ble de kjørt til utstikker 1 på Oslo havn. Her lå fangeskipet «Donau». Under banning og skjellsord som «jødesvin» ble jødene jaget om bord. Den uhyggelige lyden av skrik fra kvinner, menn, barn, syke og gamle og banning fra tyskere og norske nazister spredte seg over hele brygga. Ferden gikk til Tyskland og videre til utrydningsleirene. Ingen kom tilbake.

Å gå forbi Sofienberg jødegravlund er forening med smerte. Det var på den gamle jødegravlunden min kamerat Salomon og jeg gikk og så på alle gravsteinene. Han oversatte de uforståelige og merkverdige hebraiske skrifttegnene for meg.

KIRKEGÅRDEN BLIR PARK
I 1929 var det ikke mer plass på Sofienberg kirkegård. Da hadde man gravd ned i jorda 60 000 borgere - fattige, rike, unge og gamle - som skulle hvile for å oppstå på den ytterste dag.
Nordre gravlund skulle bli menighetens nye kirkegård. Dit ble de hvilende flyttet. Nå skulle Sofienberg bli park. Under arbeidet kom mange gravsteiner på avveier. Steinene var brukbare og ble grunnmurer for dårlige trehus på Fjellgata og Langgata. Om man leter, kan man se det stikker frem tekst som «Her hviler vår elskede Randi Carlsen, savnet av …»

I dag er den gamle kirkegården park. Her sitter og ligger folk på gresset der andre en gang lå under jorden. På gresset hviler de levende, som spiser, ligger, drikker, sover, soler, elsker og gjør en masse annet på det som en gang var gravplass og hellig mark.

Men jødenes gravlund står urørt. Et servitutt bestemmer at et jødisk legeme som er begravd, ikke får graves opp eller flyttes. Derfor er den lille jødiske gravlunden et kulturminne over en gruppe innvandrere som for omtrent hundre år siden fant et fristed i Norge. Jødenes lille kirke- gård er også et monument over jødene som fremmedkultur.

I dag er muslimene de nye innvandrerne. Med den muslimske fremmedkulturen har man på Grünerløkka-Sofienberg klart å plante inn ti moskeer mellom bydelens to kristne kirker. By- delens og jødenes gamle synagoge i Calmeyergata 15 er ombygget til lagerlokale og verksted.

Leve Moses, Muhammed, Jesus og bydelen, amen!